Når blir KI medisinsk utstyr, og hvorfor er klasse I ofte ikke tilstrekkelig?

KI-programvare kan regnes som medisinsk utstyr når formålet og bruken av resultatene er knyttet til diagnostisering eller behandling. Les hvorfor legens kontroll ikke automatisk gir klasse I, og hva MDR betyr for klassifiseringen.
Dorothea Malli
Principal Quality & Regulatory Specialist
dorothea.malli@inventas.no
inventas.trondheim.nicholas.videomakeriet-helse-roadmap-dora-per-anders-1_web.

Bilde → Vi vet at veien fra idé til godkjent produkt er krevende, derfor sørger vi for at teknologi, design og regulatoriske krav spiller på lag gjennom hele utviklingsløpet. 

«Det er legen som tar den endelige beslutningen, så KI-programvaren vår kan forbli i klasse I»

Så enkelt er det nødvendigvis ikke. 

I henhold til EU-regelverket for medisinsk utstyr (MDR) klassifiseres ikke KI-en din ut fra hvor avansert den er. Dette avgjøres i stedet av formålet med programvaren, og hvordan de genererte resultatene brukes i behandlingen av pasienter.

Hvis KI-programvaren analyserer pasientopplysninger, identifiserer klinisk relevante funn, prioriterer pasienter eller fremskaffer informasjon som brukes som støtte ved diagnostisering eller behandling, kan den anses som medisinsk utstyr.

Og når programvaren først regnes som medisinsk utstyr, kan regel 11 i MDR-regelverket føre til at den klassifiseres i klasse IIa eller høyere. I så fall kan det bli nødvendig å innhente en vurdering fra et teknisk kontrollorgan før produktet kan omsettes i det europeiske markedet. 

Men hva om helsepersonell gjennomgår alt? 

Menneskelig tilsyn er viktig, men det gjør ikke at programvare automatisk klassifiseres i klasse I. 

Et nylig eksempel med et KI-basert verktøy for journalføring illustrerer problemstillingen. Ifølge informasjon publisert av produsenten, stilte det svenske legemiddelverket spørsmål ved klasse I-klassifiseringen. 

Legen gjennomgikk og godkjente fortsatt journalnotatene, men den KI-genererte kliniske informasjonen ble en del av pasientjournalen og kunne påvirke den videre behandlingen av pasienten.

Dette tydeliggjør et viktig poeng i regelverket:

Det sentrale er ikke hvem som tar den endelige avgjørelsen, men hvilken rolle informasjonen fra programvaren spiller i beslutningen. 

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har avdekket lignende problemer gjennom markedstilsyn, blant annet programvare som produsentene ikke hadde identifisert som medisinsk utstyr, og produkter som var feilaktig klassifisert. 

Tenk gjennom dette før dere velger klassifisering:

  • Hva er det meningen at programvaren skal gjøre for pasienten eller helsepersonellet? 

  • Hvilken informasjon genererer den? 

  • Hvordan brukes denne informasjonen i pasientbehandling? 

  • Kan den påvirke diagnostisering, behandling eller oppfølging av pasienter? 

  • Er det samsvar mellom programvarens tiltenkte formål, dens funksjonalitet og påstandene som fremsettes i markedsføringen, sett opp mot regelverket?

Målet bør ikke være å utforme en regulatorisk strategi som tar sikte på å holde programvaren i klasse I. 

Det bør heller være å avklare gjeldende regulatoriske krav tidlig nok til at klassifiseringen ikke blir en dyr overraskelse senere. For KI-basert medisinsk programvare er ikke den billigste klassifiseringen på papiret nødvendigvis den billigste regulatoriske strategien i praksis.